Else Sophie Schanche - ”Samenes Moder”
I 1869 var Bjørnstjerne Bjørnson på reise til ”Nordland og Finmarken”. I reiseskildringen ”En ny feriefart”, som ble publisert i ”Fortællinger” i 1872, formidler Bjørnson sine inntrykk og refleksjoner fra den lange reisen. Fra sine opplevelser under reisen i Finnmark forteller Bjørnson historien om Else Sophie Schanche (som han feilaktig kaller Else Marie) i Tana. Hun omtales som ”Mor af alle Finner paa Fjeldene der omkring”. Mange vil sikkert huske historien om Else Sophie Schanche fra Nordahl Rolfsens skolelesebok, men den er verd å bli gjenfortalt. Først litt om Else Sophie og familien hennes.
Else Sophie Schanche f. Schøning Wahl (1794-1878)
Else Sophie Schøning Wahl ble født på Fuglenes i Hammerfest 3. mars 1794 av foreldrene kjøpmann Isach Andreas Wahl (1749–1822) og hustru Else Sophie Clausdatter Schøning (1759–1841). Hun døde på Marienlund i Tana den 7. februar 1878. Den 20. september 1810, bare 16 ½ år gammel, giftet Else Sophie seg med handelsmann og gjestgiver på Gullholmen i Tana, Johan Garmann Carstensen Schanche, født på Avaldsnes, Karmøy, 28. august 1778, død på Marienlund i Tana 30. september 1840. Johan Garmann Schanche tilhører Finnmarks-grenen av Finvegårdslinjen i Jemtlandsætten Skanke, og var nok en av dem man den gangen ville kalle ”nessekonge” på Gullholmen i Tana. Sammen fikk Else Sophie og Johan Garmann Schanche hele 12 barn. En av dem var yngstesønnen Nils Johan Christian Vibe Stochflet Schanche (1833–1913), som ble stortingsmann og som jeg skrev om i foreningens 25 års jubileumsskrift i 2007. En annen var Carsten Henrik Schanche (1814–1859). Begge disse vil bli omtalt i den påfølgende artikkelen om etterkommere av sistnevnte i USA.
Johann Garmann Schanche hadde kjøpt handelsstedet Gullholmen av den dansk-norske regjeringen i 1810, samme år som han giftet seg med Else Sophie. Samme år fikk han også handels- og gjestgiverbevilling på Omgang, ved utløpet av Tanafjorden. I 1823 overtok han Hopseidet etter svigerfaren. Han fikk handels- og gjestgiverrett i Gamvik i 1824 og i Polmak i 1832. Ved ekstra-bevilling i 1829 fikk han brennevinsrett ved handelen på Gullholmen. I Schanches tid ble det utvist stor gjestfrihet på Gullholmen. Om vinteren bodde familien på den store eiendommen Marienlund litt lenger oppe ved Tanaelven. Schanche var en meget benyttet mann, og flere ganger var han konstituert som sorenskriver, fogd og lensmann. Da kystvernet ble ordnet for Finnmark i begynnelsen av 1800-tallet, ble han sjef for 3. divisjon som omfattet hele Øst-Finnmark fra Sværholt til Sør-Varanger.
Som antydet må nok Johan og Else Sophie betegnes som velstående og formuende, og ikke minst sett i forhold til det som ellers var situasjonen i Finnmark på den tiden. I 1826 besto hele Finnmark av ett eneste legedistrikt med legen boende i Alta. Samme år ble distriktet delt, men først i 1837 ble Øst-Finnmark distrikt besatt med lege. Det var under slike forhold at Else Sophie Schanche tok seg av befolkningen med råd, dåd og legemidler. Raust benyttet hun sin og mannens formue for å hjelpe dem som ikke hadde det like godt, og ikke minst tok hun seg av den samiske befolkningen på vidda når de hadde problemer og led vondt. Hun ofret det meste av sitt liv til deres omsorg, skjønt hun altså var mor til tolv barn og ansvarlig for et stort hushold.
På sine reiser rundt til fødende og syke førte Else Sophie med seg en liten kiste eller medisinskrin som inneholdt flasker og medisinglass, salvekrukker, redskap for årelating osv. Et par hundreår tidligere var dette et virke som kunne resultere i at man ble tiltalt for hekseri og brent på bålet, slik det nesten skjedde med Jon Mogensson Skanckes (ca.1570-1618) svigermor, Marina Rubbertsdatter Geizpuscher Foss. På innsiden av lokket av medisinskrinet til Else Sophie var det klebet et par bilder av Jomfru Maria med Jesusbarnet og den korsfestede Frelser. Hun hadde en sterk kristentro, som også synes å ha vært en drivkraft for hennes virke. Mangt i historiene om henne tyder på at det var her hun hentet sin indre styrke, slik det vel også kommer til uttrykk i Bjørnsons fortelling. Else Sophie skal som det fremgår, ha vært 72 år da hendelsen i fortellingen fant sted. Det vil i så fall si i 1866, tre år før Bjørnsons reise i området. Hun var da enke og bodde på Birkelund i Tana (i følge folketellingen i 1865). Da Bjørnson besøkte Finnmark i 1869, levde Else Sophie Schanche fortsatt og var 75 år gammel. Bildet av henne ovenfor er kanskje tatt omtrent på denne tiden. Bildet viser et menneske med sterk personlighet og autoritet, men også med varme og omsorg.
Bjørnstjerne Bjørnson forteller:
”Men jeg kan ikke slutte med at fortælle om Finnerne uden ogsaa at mindes Else Marie Schancke i Tanen, om hvem jeg hørte af Mangfoldige, da jeg først havde lært at spørge. Hun kaldes "Mor" af alle Finner paa Fjeldene der omkring, og hun har i Sandhed været en Mor for dem! Gift med en rig Handelsmand, gav hun sin og Mandens Formue til Finnerne og offrede det meste af sit Liv til deres Omsorg, skjønt hun var Mor til tolv Børn og sad for et stort Hus. Et Exempel blandt alle: Kvelden før Julkveld, da Else Marie delte Maden ud i en stor Kreds af Slægt og Gjæster, kom en Fin ind og bad hende med Taarer at følge ham, skjønt det var langt til fjelds og i Uvejr; hans Kone havde ligget to Døgn i Barselnød; hvis ikke "Mor" vilde tage med, saa gaves der ikke Frelse. Men saavel hendes Børn som Gjæsterne sagde ham, at en Kvinde paa 72 Aar kunde ikke tage tilfjelds mod Natten og i Uvejr og endmindre saalangt bort. Men Finnen kjendte "Mor", han holdt sig til hende selv og bad Gud hjælpe ham at bede. Da rejste den Gamle sig, En maatte afsted efter hendes Ski, en Anden efter hendes Finnepjesk, mens hun selv fandt Mad og Medicin sammen og klædte sig som Finnen; hun fulgte ham saa paa Ski opover i Snefyget. Saavel den Nat som Dag derefter blev hun borte; de havde alt samlet sig over Julgrøden og just ikke med glade Tanker, da hun rask kom ind, hilste, hilstes og omringedes. Men hun vilde Ingen ændse, hun gav korte Befalinger, nu om varmt Vand, nu om Mælk, nu om en liden Kasse, hvori der havde været Sukker, og da hun fik det, saa tog hun frem af Barmen en liden Rull, viklede den ud, og saa laa der et Spædbarn i et mygt Hareskind: "Dette har Gud givet mig; thi Moderen er død." Hun forede den lille Kasse med Hareskindet, fandt Tøj sammen og lagde Barnet deri, vasket og velstelt. Denne Kasse havde hun siden foran sin Seng, hun plejede Barnet utrættelig og bar det med sig overalt. Barnet var, som hun selv sagde, "hendes Hjertebarn". Men sex Aar gammelt brændte det inde. Hun ledte da selv op Benene i Askehoben, lagde dem i den samme lille Sukkerkasse, foret med Hareskindet, hvori hun først havde lagt det, og begrov det. Ved den Lejlighed yttrede hun: "Jeg var ikke god nok Mor for mine tolv Børn. Var det saa ikke at friste Vorherre at ville tage det trettende?"
Det hører med til historien at to av Else Sophie og Johan Garmann Schanches egne barn, sønnene Carsten Henrik (f. 1814) og Christopher (f. 1817) druknet ved en båtulykke på Tanafjorden 18. april 1859, syv år før hendelsen i Bjørnsons fortelling fant sted. Likene av de to ble aldri funnet.