Marina Robertsdatter Geizpuscher

Marina Robertsdatter Geizpuscher eller Marine Ruppertsdatter Geistaust (d. 1607), mor til Magdalena Skancke og altså Zacharias’ mormor, var gift med biskop i Bergen Anders Mikkelsen Foss (1543 – 1607). Marina var trolig datter av Christian IIs livkirurg, Robert Geizpuscher, og var altså dansk.

Det er oftest farssiden i slekten som omtales, men morssiden er jo like viktig. I denne sammenhengen har morforeldrene fått liten oppmerksomhet, selv om deres livsløp også var både fargerike og dramatiske. Biskop Foss, som var den tredje biskopen i Bergen etter reformasjonen (1583- 1607), var en kunnskapsrik, aktiv og stridbar herre, ”nidkjær og dyktig” i sitt embete, som det står om ham. Han fikk bl.a. gjennomført at prestene skulle forberede prekenene grundig og unngå latinske uttrykk og andre ”uforståelige talemåter”. Prekenene skulle helst ikke vare mer enn én time, gjerne bare tre kvarter. Han slo ned på katolske skikker og praksis, som for eksempel helgenbilder, i menigheter som jo nokså nylig var blitt protestantiske. Helgenbildene ble for eksempel erstattet med tavler med tekster fra katekismen. Han la seg også ut med slottsherren på Bergenhus, Peder Thott, som mente han blandet seg for mye inn i den verdslige forvaltningen.

Nesten samtidig med at Anne Pedersdatter, enke etter lektor i teologi, slottsprest og forsker Absalon Pedersøn Beyer, for andre gang ble stilt for retten for trolldom, og denne gangen dømt og brent levende i 1690, ble Marina anklaget for trolldom og stilt for retten. Anne Pedersdatter ble første gang stilt for retten i 1675, men ble frikjent, da hennes mann talte hennes sak og støttet henne på alle vis. Men etter at han var død, ble hun anklaget igjen, og denne gang ble hun altså dømt. Hun ble bl.a. dømt for å ha tatt livet av flere mennesker, deriblant en liten gutt.

Det er noe uklart hva Marina Robertsdatter ble anklaget for, men det var visstnok en mann ved navn Oluf Gausdal som anklaget henne for å være heks. Jeg har hittil ikke funnet nærmere opplysninger om ham. Professor A.H. Bremer skriver i sin innledning til heftet ”Skanke-ætt i Indre Sogn” (v/Mons Bathen, 1976) følgende:

”Det var i det heile tatt fiendskap mellom mellom dei verdslege og dei geistlege herrar i Bergen i 1670-åra og seinare. Det var også i denne tid og utover at hekseprosessane nådde sin klimaks. Jamvel to kvinner i Bergen, gifte med geistlege herrar, vart skulda for å vere heksar. Den eine, Anna Pedersdotter, enkja etter presten og filosofen Absalon Pedersen Beyer, vart verkeleg brent i 1590, etter ein lengre hekseprosedyre og tortur. Den andre, Marina Rubbertsdotter Foss, kona til biskopen, vart også ille ute. Ho var dotter til Kgl. kirurg Rubbert Geiszpuscher. Kanskje var ho av den grunn medisinsk kunnig, og hjelpte medmenneske som var sjuke. I alle fall vart ho skulda for å halde seg saman med trollmenn på Lyderhorn, eit av dei sju fjella kring Bergen.

Peder Thott, som såg sin mon i å kome fienden sin, biskopen til livs, stødde klagemåla mot Marina Foss. Det heiter at biskop Foss berre så vidt berga henne frå bålet. Iminsto vart ho i 1592 frifunnen for å drive med trolldom.”

I flere hundreår raste hekseprosessene i Europa, også i Norge, men det er ingen kjente prosesser i Norge før etter reformasjonen. Flere spørsmål melder seg: Hvem ble anklaget? Hva ble de anklaget for? Hvem ble dømt og hvem frikjent? Omfanget av prosessene?

Mindre kjent er det kanskje også at Martin Luther var en ihuga tilhenger av både prosesser og brenning av hekser. Dette hadde sin bakgrunn i at protestantene var meget bibeltro. Alt det katolske som ikke hadde bakgrunn i Bibelen var han mot, som helgener, avlat mv. Men i Bibelen stod det i 2. Mosebok 22.18 at ”En trollkvinne skal du ikke la leve”, og dermed engasjerte også det protestantiske presteskapet seg sterkt i jakten på trollkvinner og -menn. Men det var verdslige domstoler som dømte i sakene.

Dette forklarte imidlertid ikke hva en trollkone er, hvordan en skal gjenkjenne henne/ham. Derfor ble også trolldomsprosessene til de grufulle hendelsene de ble; der ingen kunne føle seg trygg for anklager og disse var så å si umulige å forsvare seg mot. Hvem som helst kunne bli anklaget, men langt de fleste var vanlige mennesker, ofte ressurssvake. Ikke hadde de rett til forsvarer heller. Det var da ikke så rart at en mulig vei å bli frikjent på, var at noen, helst kjent og sterk, talte ens sak. Anne Pedersdatter ble for eksempel frikjent første gang hun stod tiltalt, og hennes mann talte hennes sak, mens hun ble anklaget igjen og denne gang dømt etter hans død. De fleste turde heller ikke hjelpe; de var redde for at det ville bli brukt til anklager mot dem. Streng tortur var vanlig for å få heksene til å tilstå.

Anklagene kunne være alt fra drap til sykdom og skade eller død på folk eller dyr (såkalt skadetrolldom eller maleficium), eiendeler, og ikke minst at de hadde samkvem med djevelen. At alle avbildningene av djevelen viser ham som ekstremt stygg og lite tiltrekkende, forandret ikke troen på at det var seksuelle forhold mellom ham og trollkonene. En skulle jo tro at heksene, dersom de var så mektige, kunne ha skaffet seg mer tiltrekkende elskere. Men bare fantasien satte grenser for anklagene, både for den som anklaget (ofte privatpersoner), ”etterforskerne”, presteskap, domstolene, og, etter tortur, den anklagede selv.

Hva var så årsakene til disse groteske beskyldningene og overgrepene? Vanlige årsaker var nok misunnelse, hevn, uvennskap, overtro, behovet for å finne en forklaring på det uforklarlige, noen å skylde på når ting gikk galt, kort sagt alt det negative hverdagen bød på.

Marina Robertsdatter hadde en sterk mann ved sin side. Han kjempet for å overbevise retten om hennes uskyld, og dro flere ganger til København. Der skaffet han et ”Beskjermelsesbrev” for seg, sin kone og deres familie, og etter flere års rettergang ble trolldomsanklagen frafalt. En kan jo spekulere på hvordan det hadde gått om hun hadde overlevd mannen. En kjenner til 860 prosesser mot navngitte personer i Norge, men en regner med at det var minst dobbelt så mange. Og mange flere fikk sitt liv ødelagt, både fysisk etter ”pinlige forhør”, ved tap av omdømme (ingen røk uten ild-effekten), ved slektsskap med de dømte, og ved stor utrygghet i en tid som var utrygg nok fra før. Den siste heksebrenning i Norge fant sted rundt 1700, men trolldoms-lovene ble ikke opphevet før i 1842.

Kilder:

Hege Duckert: Satans kvinnfolk, Tiden Norsk Forlag 1989

Hans EyvindNæss: Med bål og brann, Universitetsforlaget 1984

Mons Bathen, red.: Skanker i Indre Sogn, 1976

Store norske leksikon